Konsekvenser av høyere normrente

For å hindre arbeidsgivere i å gi rentefrie lån som et skattefritt frynsegode blir det beregnet en skattemessig fordel av slike lån. For å beregne denne fordelen fastsetter myndighetene en normrente. Utgangspunktet er at du skal komme likt ut uansett om arbeidsgiver gir deg et rentefritt lån eller en bonus du bruker til å betale renter.

Dersom arbeidsgiver gir et lån på 100.000 kr til 3 % rente. Det koster deg 3000 kr i året. Så forhandler du med arbeidsgiver og blir ening om 3000 kr i årlig bonus.

Skattemessig vil bonusen på 3000 kr komme på toppen av vanlig lønn. Du må betale trygdeavgift og eventuell toppskatt i tillegg til den vanlige skatten på 27 % på alminnelig inntekt.  Renteutgiftene på 3000 kr kommer til vanlig fradrag i alminnelig inntekt. Arbeidsgiver må betale arbeidsgiveravgift.

Så sier arbeidsgiver at dette er meningsløst at du skal få 3000 kr i bonus og betale 3000 i renter. Dere blir enige om å stryke bonusen og gjøre låne rentefritt. Sa kommer skattemyndighetene og sier «Det er greit å gjøre det slik, men skatten skal bli den samme». Kort fortalt du og arbeidsgiver må betale skatt som om du fikk 3000 kr i bonus og betalte 3000 kr i renter.

Problemet som da oppstår er å regne ut verdien av et rentefritt lån. Renten varierer over tid, varierer mellom banker og forskjellige typer lån. Dette løser myndighetene ved å fastsette en normrente. Settes normrenten til 3 % blir skatten som i eksempelet over.

Regjeringen har nå foreslått å endre måten normrenten fastsettes på. I dag fastsettes den på grunnlag av statsobligasjoner. Det gir en veldig lav normrente slik det blir lite skatt på rentefrie lån. Forslaget er at en skal se på boliglånsrenten som bankene melder til Finansportalen. Da skal normrenten beregnes ut i fra gjennomsnittet av de 5 laveste boliglånsrenten.

Dette gir dermed en økning av normrenten slik at rentefrie lån til ansatte beskattes hardere. Dette snakker ikke Regjeringen mye om. Den legger vekt på at renten i Statenspensjonskasse følger normrenten. En høyere normrente vil bety at de med boliglån i SPK betaler mer. Argumentasjonen har vært at en ikke skal bruke billige lån til å lønne statsansatte. Jeg synes det er helt greit at lønn og goder statsansatte får er avhengig av jobben de gjør og ikke hvorvidt de har boliglån. Men Regjeringen gjør dette for å kutte i offentlige utgifter. Det de underkommuniserer er at høyere normrente er en skatteskjerpelse. Det hadde vært mulig å beregne renten i statsbankene på en annen måte uten å øke normrenten. Det er vel dermed åpenbart at økt skatt på slike lån er noe Regjeringen ønsker. Regjeringen har foreslått å øke skatt på bruttoinntekten og redusere skatt på alminnelig inntekt. Dette forsterker effekten av høyere normrente.

Låner du fra arbeidsgiver og du betaler normrenten så behandles de likt med alle andre lån. Du betaler renter og trekker fra på selvangivelsen på helt vanlig måte og det er det. Har du dyre kredittkort og annen forbrukslån så kan det være gunstig med et billig lån fra arbeidsgiver. Betaler du normrenten på et lån isteden for 10-15 % sparer du mye i renteutgifter. Du får mindre fradrag på skatten, men det er skattemessig bedre enn om du hadde fått tilsvarende beløp i lønnsøkning eller bonus. Dersom du har en lønn på 640.000 så vil det heller ikke ha betydning for opptjening i folketrygden. Et annet poeng er at arbeidsgiver kan sannsynligvis få lånt penger billigere en slike dyre forbrukslån.

Det finnes et viktig unntak:
Rentefrie lån på 54.000 kr som betales tilbake innen et år er skattefrie. Den eneste skattemessige konsekvensen slike lån har er at du ikke har renteutgifter å trekke fra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.