Debatten om indeksfond

Det er en pågående debatt om indeksfond virkelig er bedre enn aktivt forvaltede fond.

Indeksfond er verdipapirfond som passivt følger en indeks. De har ingen dyre forvaltere som forsøker å slå indeksen. Fordelen med slike fond er at de er billige. De tar typisk et forvaltningshonorar på 0,2-0,3 % årlig, mens aktive forvaltede fond gjerne tar fra 1,5 til 2 %. Indeksfond vil derfor over tid gjøre det marginalt dårligere enn indeksen. Det er ikke nødvendigvis ille. Spørsmålet er da om det likevel er mulig å velge andre fond for å få en høyere avkastning. Et indeksfond må slavisk følge en indeks uansett om dette er lurt eller ikke. Et aktivt fond kan investere ekstra i et selskap som er undervurdert eller selge et som er overpriset. De kan også investere i selskaper som ikke inngår i indeksen.

Jeg kan for lite om teknisk analyse og det å følge trender. Men det blir hevdet at en ved slike teknikker kan slå markedet. Det er derfor mulig å få en høyere avkastning ved å velge et aktivt fond som følger en slik strategi. De som kan mye om aksjer og markedet Vil lettere kunne fastsette riktig pris og dermed gjøre gode handlere. Kunnskapsnivået og erfaringen varierer. Du har profesjonelle investorer, amatørene og de som pare passivt følger markedet.

For hver handel som gjøres er det en motpart. Det blir ofte brukt som argument mot aktiv forvaltning. Logikken er at noen selger en aksje fordi de mener den er overpriset, mens noen kjøper fordi de mener aksjen er på billig salg. Dette brukes for å trekke den konklusjon at noen analytikere klarer å sette riktig pris, mens andre ikke gjør det og at det bare er tilfeldigheter som avgjør om de over tid slår markedet.

Det er en logikk som er for enkel. Ikke alle som investerer er profesjonelle analytikere. Det er derfor fint mulig at de som er dyktige over tid klarer å slå markedet. Det er heller ikke slik at alle kjøp og salg gjøres på grunnlag av en vurdering av selskapet. Har du fått restskatt selger du aksjer eller fondsandeler, ikke fordi du mener de er overpriset, men fordi du trenger penger. Har du fått penger igjen på skatten investerer du i aksjer eller fondsandeler, ikke nødvendigvis fordi du tror prisene er for lave, men fordi du uansett får bedre avkastning enn i banken.

Når folk nærmer seg pensjonsalder vil noen flytte investeringene over i obligasjoner. Hvorvidt det er lurt er en annen sak. Da selger de aksjer ikke som et resultat av en tro på at de er overpriset, men for å få ned risikoen. Når de skal ta ut pensjonen vil de konsekvent selge aksjer for å få penger. Unge som sparer til pensjon vil da logisk nok kjøpe aksjefond. Det er fullt ut mulig at en handel blir gjennomført selv om begge parter har lik oppfatting av prisingen.

Spørsmålet blir da om en ekstra avkastning kan forsvare de høye gebyrene. Det skal mye til. 2 % årlig forvaltningshonorar isteden for 0,2 er mye.

Du må også vite hvilken investeringsstrategi som kan slå markedet og du må vite hvilke fond som følger en slik strategi. I tillegg må du følge opp fondet. De kan bytte ut dyktige folk med dårlige eller endre investeringsmandat. Dette krever noe arbeid. For de som bare vil ha en enkel pensjonssparing er indeksfond et godt alternativ.

Karl Oscar Strøm har på nettsidene til Pareto sammenlignet aktive og passive fond med den konklusjon at aktive fond sannsynligvis gjør det bedre. Det er en grundig post. Det finnes mye amerikansk statistikk som viser at 80 % av aktive fond gjør det dårligere enn indeksen. Karl Oscar Strøm mener stistikken gir et feil bilde. De statistikkene tar kun for seg fond som har eksistert veldig lenge. De ble etabler i en tid da det var dyrt å investere i aksjemarkedet. Disse fondene forsøkte ikke å slå markedet, men ville gi kundene en kostnadseffektiv diversifisert portefølje. Disse fondene er etter hvert blitt så store at de vanskelig kan slå markedet. Når de kjøper og selger aksjer vil det i seg selv kunne føre til at prisene endres og at lønnsomheten går ned. det er naturlig at fond som ikke forsøker å slå markedet ikke lykkes. Men de som er fornøyd med markedsavkastning og bare er opptatt av lave kostnader bør holde seg unna slike fond og heller velge indeksfond.

Det Karl Oscar Strøm åpenbart mener er at disse undersøkelsene ville gitt et annet resultat hvis de tok med et bredere utvalg av aktivt forvaltede fond.

På den annen side så har vi en rapport fra Forbrukerrådet. som konkluderer med at indeksfond er best for de som investerer globalt, men at aktive fond gjør de best i det norske markedet. Det som egentlig her er konklusjonen er at i et lite marked vil et aktivt fond kunne utnytte feilprising og få en meravkastning.

På min aksje og fondskonto hos Nordnet har jeg nå 3,6 % i et aktivt fond Fondsfinans Norge. Det er et fond som har klart å slå børsen over tid. De vil stenge fondet for nye investeringer hvis fondet blir for stort. De tar et forvaltningshonorar på 1 % som faktisk ikke er spesielt høyt for et aktivt forvaltet fond.

Jeg er temmelig sikker på at det å slå markedet er mulig, men er usikker på om jeg rent faktisk vil klare å gjøre det. Hovedvekten av mine investeringer blir derfor fortsatt i indeksfond.

Det jeg gjør for å slå markedet er tre ting.

1. Jeg har giret opp porteføljen. Det øker effekten av alle endringer. Med investeringer som over tid øker i verdi mer enn rentekostnadene vil jeg får en svært høy meravkastning.

2. Rebalansering. Det betyr at jeg engang i året kjøper investeringer som er relativt billige og selger det som er relativt dyrt. Det reduserer risikoen og vil i beste fall også gi en høyere avkastning. For å kunne gjøre dette har jeg splittet investeringen i flere forskjellige fond.

3. Kjenne igjen et børskrakk når jeg ser det. Faller markedet mye, mer enn 20 %, skal jeg inn med mer penger enten jeg må låne eller kutte ekstraordinært i forbruket en periode. Jeg vil også foreta en ekstraordinær rebalansering.

2 kommentarer om “Debatten om indeksfond

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *